Hundhammeren - del 1 av 4
Garasjen, vedboda og hønsehuset var fine lekeplasser i styggvær, dersom ikke hønsehuset var fullt av viltre valper. I så fall var det en yndet beskjeftigelse å ligge på greinene fra heggen som gikk inn over luftegården og erte bikkjene med et tøystykke på en snor.
Valpene var også til besvær. De grov seg ut og måtte fanges inn. En søndagsmorgen stoppet Stockholms-ekspressen og unngikk å kjøre i hjel valpene som sprang på skinnegangen. Den søndagen lærte vi noen nye stygge ord. Komplekset garasje, vedbod, dukkestue sto i huket mot skogen ved Rønningeiendommen og liksom med tverrsida mot huset vårt.
Hundhammeren betydde fjæraliv. I fjæra gikk vi hver eneste godværsdag. Det var liksom ikke mulig å komme ned dit tidlig nok. Hver familie hadde sine faste plasser, ja ikke nok med det. Utvidelser av en families territorium lot seg også gjennomføre – uten at vi hørte noen krangel av den grunn.
F. eks. ble Bab og hennes etter hvert omfangsrike familie integrert uten problemer så vidt jeg vet. Bab og Agnar med familie bodde på Hundhammeren og dersom alle vi andre og Dadda var der også – da var fattern tilfreds. Særlig hvis det kom noen gjester til aftens. Et gjestfritt hus. Gud vet hvor mange brødskiver og kopper med te som er fortært i solnedgangen på framsida av huset. Gjerne akkompagnert av gitarspell og allsang. ”Show me the Way to go Home”, ”Når æ ska sægle te byen med jækta”.
Reidar :: Aug.25.2006 :: Erindringer, Alle :: No Comments »
